Vietnam or Thailand ? Vote for the TOP Country of the Week !
Oppdatert: 4. oktober 2025
Du kan stole paa, han skal nok vite holde kvinderne paa rette pladsen i sit liv som bagateller.» Gram lo. «Hvor gammel er egentlig din ven Heggen? Jeg vil haabe for mandens egen skyld, at han engang med tiden vil komme til at se litt anderledes paa det avgjørende i livet.»
«Vi har truffet en landsmand, som vi skulde hjælpe paa rigtig sporvogn,» forklarte frøken Winge, og hun forestilte, «kandidat Gran, maleren Heggen, billedhugger Ahlin.» «Jeg vet ikke, om herr Heggen husker mig Gram heter jeg vi traf sammen paa Mysusæter for tre aar siden.» «Aa javist ja. Og nu er De i Rom?» Ahlin og frøken Jahrmann hadde staat og hvisket sammen.
Jenny var nede paa gaten igjen, men frøken Schulin rakte ut haanden der var god plads. «Det er synd paa hesten,» sa Heggen kort. Saa gav hun sig til at gaa efter ved siden av ham, sidst i flokken av dem, som ikke hadde faat plads i droschen. Vognen rullet langsomt i spidsen. «Du vil ikke si, du gidder være sammen med de menneskene længer traske helt ut i Paneperna for den saks skyld?» sa Heggen.
Det gaar nok, tænkte jeg det gaar sikkert men den indvendige trygge forvissning om at det gaar, for det kan ikke andet den hadde jeg ikke . Jeg skal fortælle dig, hvad min ven Heggen sa til mig her om dagen. Han foragter kvinderne saa redelig og retskaffent og han har ret!
«Jovist det var pokker saa nydelig og den lille piken ved pianoet!» «Uf ja men tænk den stygge modellen,» sa frøken Jahrmann. «Det var endda den fete halvgamle lyse, dere vet. Og naar han altsaa anstillet sig saa dydig.» «Han var det,» sa Heggen. «Pøh! Og jeg som var like ved at bli forelsket i ham bare for det samme.» «Aa saa! Ja det forandrer jo saken endel.»
Heggen blev igjen et øieblik efter de andre. Jenny aapnet balkondøren for tobaksrøken. Hun stod litt og saa ut. Himlen var graablek alt med et svakt rødgult skjær ned mot hustakene. Det var bitende koldt. Heggen kom bort til hende: «Ja tak for naa da. Det var den julekvelden. Hvad tænker du paa?» «At det er julemorgen.» «Ja. Det er noksaa rart, du.»
Heggen laaste op, tændte en voksfyrstik og begyndte at lyse dem op igjennem den endeløse, mørke stentrap. Deres to smaa værelser laa alene i en halvetage øverst ved trappens slut. Forbi dørene løp en liten gang, som endte i en marmortrap op til husets flate tak. I sin dør rakte hun haanden ut mot ham: «Godnat da, Gunnar tak for iaften,» sa hun lavt. «Selv tak. Sov godt » «I like maate.»
Og der i Florens som Jenny kjøpte sin cristallo rosso, kunde jeg faat en for femogtredve lire. Jenny har bare git atten hun for sin kjede. Men han skal gi mig korallerne for nitti lire.» «Jeg skjønner ikke rigtig din økonomi,» sa Heggen og lo. «Forresten gidder jeg ikke snakke mere om det,» sa frøken Jahrmann. «Jeg er lei al den praten frem og tilbake men imorgen gaar jeg og kjøper korallerne.»
Det var bare hans Jenny, hun som laa her. Helge Gram var kommet til ham. Han hadde spurt, og han hadde fortalt, og han hadde jamret og tigget: «Jeg forstaar jo ingenting. Vet du det forklar mig det, Heggen. Du vet det. Kan du ikke si mig det, du vet!» Han hadde ikke svart. «Der var en anden. Hun sa det selv. Hvem var det? Var det dig?» «Nei.» «Vet du, hvem det var » «Ja, men jeg vil ikke si det.
Dagens Ord
Andre Ser