«Aa det var bare den italienske familien, jeg bodde hos ifjor, de forandret det stygge navnet, jeg har efter min bedstemor, og saa beholdt jeg det italienske.» «Francesca,» sa Ahlin sagte. «Jeg vil aldrig kunne tænke paa Dem uten som Francesca signorina Francesca.» «Hvorfor ikke frøken Jahrmann forresten.
Jenny var ikke musikalsk, men hun forstod, at han var det, og der faldt litt efter litt en smule ro over hende, mens han sat der og spillet smaa bløte melodier for hende, følte hun. «Kjender De denne, frøken Winge?» «Nei!» «Ikke du, Helge? Hørte dere ikke denne i Rom? I min tid sang de den overalt. Jeg har nogen hefter med italienske melodier her ». Hun gik bort og saa i dem.
Lerkernes uavladelige kvidder oppe under det vide himmelhvælv, og de utallige dreieklaverer, som spillet til dans langt ute paa osterierne i sletten dreieklavererne med de underlige glasagtige toner og de samme smaa italienske melodier altid. Aa det var meningsløst, at hun skulde reise fra det. Nei.