Snart blev han saa stor at han kunde smile og naar Edel ristet sit krøllete hode over ham i vuggen, lo han med aapen mund og strakte hænderne op imot hende. „Nei se, mama, lillebror har hænder akkurat som en engel. Han vil vist ta mig og flyve bort med mig,“ sa hun til sin mor. En nat ved midnatstid kom den hvite due tilbake og tok lillebrors sjæl med sig hjem til lysets land.
Tænk hvor langt og lyst det straalte, for i samme Øieblik Alt at sluge, Alt at fatte, alle mine Hjerteskatte: Hende, som mig først imøde med udbredte Arme gik, Oldingen, hvis Vink betøde, naar med Fingeren han tyssed, at den Lille sov, han vyssed, først og sidst min Francis saa, Englen, som i Vuggen laae!