United States or Nicaragua ? Vote for the TOP Country of the Week !


RELLING. kommer De hodet ned over trapperne; nu ved De det. Nej men, Relling! GREGERS. Ja, kast De mig bare ud . Det får De ikke lov til, Relling. Men det jeg sige Dem, herr Werle, at De, som gjorde alt det fæle inde i kakkelovnen Deres, De skulde ikke komme til mig og snakke om stank. HEDVIG. Mor, der er nogen, som banker. HJALMAR. Se ; nu skal vi ha' det rend også! Uf da!

Folk samles til gudstjeneste hver søndag og ellers i uken samles vi ogsaa til opbyggelses- og bønnemøter.

Hvad skal det være til at gjemme en skat paa et slikt sted,“ sa Sir Ralph aldeles opgit. „Om vi nu hadde et rep

Læg dere ned dere ogsaa, og lyt,“ sa han, „og si mig saa hvad dere tror.“ Et øieblik efter reiste Longley sig. „Den lyden kommer fra fjeldets indre,“ sa han bestemt. „Ja, uten tvil,“ kom det fra Dale. „Og det vil si?“ spurte Sir Ralph. „At der foregaar noget derinde, ja. En bevægelse; og derfor følte vi ogsaa lyden mere end vi hørte den.“ „Men hvad kan det være?“ spurte Dale.

At jeg også kunde være galen . , det kommer vi vel ud af! I vil jo nok tage jer af mig; og desuden, rytterne er vel ikke i hælene mig endnu. NILS LYKKE. Men hvad har I videre at sige mig? NILS STENSSØN. Jeg? Ingenting. Når jeg nu bare får givet eder pakken NILS STENSSØN. Ja visst; I véd jo NILS LYKKE. Ah, ja rigtig; papirerne fra Peder Kanzler

Aa ja, men dette er vist ikke noget at bekymre sig over,“ sa Longley beroligende. „Dette fjeldet er vist som en konkylie, som det suser i bestandig, hvis vi bare hører efter.“ „Ja, det er vist ingen grund til ængstelse,“ mente Dale ogsaa. „Vi behøver ikke forlate øen i panik. Vi faar bare være litt paa vakt.“

Og saa faar vi ikke glemme at vor flyvemaskine gaar hurtigere,“ trøstet Dale. „Ja, det er et vigtig punkt,“ sa Sir Ralph. „Men,

David tog nogle Skillinger op af Vestelommen, rakte Drengen dem, klappede ham paa hans buttede Kind og sagde et Par venlige Ord til Afsked. „Men Grænsen?“ spurgte Andrey. „Skal vi da klare den alene?“ „Grænsen? Den har vi passeret!“ „Hvornaar?“ „For en halv Time siden!“ „Det var mærkeligt! Jeg har ikke set mindste Spor af noget, der kunde ligne en Gendarm.“

Og jeg kunde da ikke gøre mig selv rent ulykkelig Og det er min Hedvigs mor! Å, denne forføreriske grosserer Werle! GINA. Angrer du de fjorten femten årene, som Vi har levet sammen? Sig mig, om ikke du hver dag, hver time, har angret den væv af fortielse, som du, ligesom en ædderkop, har spundet mig ind i? Svar mig det! Har du virkelig ikke gåt her og våndet dig i anger og nag?

Imidlertid gik de seks reisende til aeroplanet, klatret op ad stigen og gik ind. Dale stod i døren og gav sine sidste instruktioner til førstemand ved fabrikken: „Farvel, Taylor. Hold alt gaaende som vi har fastsat. Men vi kan naturligvis ikke sætte nogen bestemt dato for hjemkomsten.“ „Farvel, hr. Dale,“ svarte manden, „og lykke paa reisen.“