United States or Kosovo ? Vote for the TOP Country of the Week !


Jeg mente, I endnu var mild og god, alt som dengang jeg eder forlod; men jeg vil ikke trygle; skogen er stor, og sikker er min hånd og min bue; langt heller være hejens sten mit bord og bjørnehiet min stue. Nej, bliv! Jeg sværger dig til, slet intet jeg derom vidste. GUDMUND. Det er, som jeg siger. Mit liv står spil; og livet vil hver mand friste.

Jeg havde gjort mig til Hund for det usleste Ben og ikke fået det. Nej, nu fik der blive en Ende det! Det var virkelig kommet altfor langt med mig. Jeg havde holdt mig oppe i mange År, stået rank i hårde Stunder, og nu var jeg en Gang sunken ned til brutalt Betleri. Denne ene Dag havde forrået min hele Tanke, overstænket mit Sind med Ubluhed.

Dagen svandt, mørket faldt paa, og endnu var der langt til maalet. De saarede var blit anbragt paa flaater, som blev føiet sammen i al hast, og Bill, som med sine korte ben hadde vanskelig for at holde følge, fik ordre til at ta plads paa en av dem. Men han svarte, at han jo ikke var saaret, og hvis de kom til et sted, hvor han ikke kunde ta bunden, kunde han lægge paa svøm.

Det var tidlig paa morgenen tredie døgnet, at vi først saa land; men det var langt lid paa dagen da vi fik kjending, saa vi vidste hvor vi var, og da var vi under Marstenen og var sikker paa at vi skulde ligge vel fortøiet til natten. Men se det blev der ikke noget af. For just som det begyndte at skumre var det vi fik se nødblus fra en seilskude en mils vei opunder til bagbord.

Hvor langt er det dit og i hvilken retning ligger det? Omtrent 12 mil ret syd, lød svaret. Bill fik nu ordre til at ride ved siden av general Sherman, og efter etpar timers ridt kom indianernes store leir isigte. Da rødhudene opdaget de hvite, blev der stort røre i leiren. Talrike krigere sprang op paa hestene sine og galoperte gjestene imøte.

Forfatteren har anmodet mig om at ledsage denne fortælling med et kort forord, naar den nu skal utgives i bokform efter først at ha været trykt i Folkebladet. Professor C. E. Nordberg har i denne bok skildret noget av norsk kirkeliv i en større landsmenighet. Det væsentlige træk i fortællingen er menighetens undervurdering av et langt, opofrende og trofast arbeide i menigheten.

Og saa var luften ganske diset av sol det hadde regnet før paa dagen og Nemisjøen og Albanosjøen laa sølvhvite nedenfor os under skogskrænten med alle de smaa hvite byerne omkring og hele kampanjen og Rom langt inde i et tyndt taakeslør, og ytterst ute Middelhavet som en mat guldrand i horisonten .

Langt henne i sletten randt Tiberen mot havet, gylden, naar solskinnet faldt paa den, men blygraa, med mat glans som en fiskebuk, naar den speilet skyerne. Tusenfryden lysnet som flaker av nysne utover bakkerne. I skrænten under osteriets kjøkkenhave kom den unge hvete op, lysegrøn og silkeblank. Midt ute i akeren stod to mandeltrær med kronerne blekrøde av blomster.

Inspektøren, som gerne vilde forhandle lidt alene med sin Mand, svarede: „Jo, min Søn, hvis det kan more dig, saa gaa du kun; men ikke for langt bort, vi trænger snart igen til din Hjælp.“

FURIA. Jeg vidste det! Din sjæl, og ingen anden, er skabt for mig, råber lydt en røst, som aldrig fejler og som ej bedrager. kom! O, kom og lad os følge røsten! CATILINA. Hvad mener du, min skønne sværmerinde? FURIA. Kom, lad os flygte langt fra dette sted; et nyskabt fedreland vi vil os finde.