United States or Libya ? Vote for the TOP Country of the Week !


Dagen efter, søndag, sat Dale i sit hyggelige lille hjem like ved aeroplan-verkstedet, sammen med Kerr og Longley, som efter hans indbydelse var kommet indom for at faa en røk og en passiar sammen med ham. Det var blit sent; den lille salong var fuld av cigar- og cigaretrøk, men de tre venner lot ikke til at tænke paa opbrud. Det var ikke saa ofte de hadde tid til lange personlige konferanser.

Tjeneren var en meget alvorlig mand, med et ærbødig væsen; men hans utseende skjæmtes litt av et iøinefaldende kast med det venstre øie. Efter at han budt om, forsvandt han øieblikkelig, saa de to blev alene. „Se det,“ sa Sir Ralph det var hans yndlingsuttryk og tændte sin cigar. „Saa var det den ende jeg skulde spinde Dem. Er De en flink tilhører, Dale?“

De var snart efter ved det Sted, hvor de skulde skilles. Georg gik, Andrey tog et Par Skridt, men standsede saa for at tænde en Cigar. Nu, da han saa Mandens Ansigt, var enhver Tvivl forsvunden, i

Jeg har dem i min pult. Og saa vil jeg, hvis De tillater det, be mine to nærmeste venner, Kerr og Longley, at komme herover og hilse paa Dem. Ved Jupiter!“ han saa paa sit ur, „klokken er 12. Da maa jeg øieblikkelig avsted.“ „Vent et øieblik; jeg maa faa gi Dem en ny cigar.“ Sir Ralph aapnet kassen. „Aa, der er ikke flere.“

Helene Zubova var kommen straks efter Middag for at hente hende til en Spadseretur, Georg ventede paa dem i Parken, og de kom næppe hjem før sent paa Aftenen, forklarede den gamle Herre. Andrey følte sig bittert skuffet og vilde straks tage Afsked, men hans Vært holdt ham tilbage. „Sid dog ned og ryg en Cigar!“ sagde Repin. „Jeg fejrer ogsaa min Søndag nu.“

Dale tok en cigar og tændte den uten at si noget, tilstod saa med et smil: „Jeg liker ikke det kastet med øinene paa den fyren. Det er noget saa eiendommelig ved det.“ „De har ret, Dale,“ sa Sir Ralph smilende. „Men en mand behøver jo ikke absolut være en skurk, fordi om han skjeler litt, hvad?“ De lo begge. I det samme hørte de Dales motor utenfor.

Og nu er jeg kommet til det punkt som jeg vet vil interessere Dem overordentlig,“ sa Sir Ralph og tændte en ny cigar. „Det er netop hvad jeg har sittet og ventet paa,“ svarte Dale. „Og jeg vil si Dem,“ tilføiet han hjertelig, „at hvis De kan bruke mig her, saa vil jeg hjælpe Dem av alle kræfter. Det er hvad jeg foreløbig kan love.“ „Godt,“ sa Sir Ralph og nikket bifaldende.

Og naar nogen av os er ute, maa vi ikke glemme at ha den lille traadløse med i lommen, saa vi kan bli kaldt tilbake øieblikkelig av den som har vakt.“ Efterat de saa var blit enige om hvorledes nattevakten skulde fordeles, gik de tilsengs. Dale tok første vakt og gik op og ned ute paa platformen i maaneskinnet og røkte nok en cigar, som Sir Ralph hadde nødet ham til at ta.

Om han ikke kunde give mig nogle Øre for dem? . . . . mange, som han selv syntes . . . . Ganske efter hans eget Skøn . . . . For de Knapper? Og »Onkel« stirrer forundret mig. For disse Knapper? Bare til en Cigar, eller hvad han selv vilde. Jeg gik netop forbi, og vilde jeg høre ind. Da lo den gamle Pantelåner og vendte tilbage til sin Pult, uden at sige et Ord. Der stod jeg.

«Du som tror du kan skrive, du skulde heller fortælle lidt om dengangen Dick bjerget briggen udenfor Marstenen, end alt det juks du har klint ihopPiben var gaaet ud. Jeg tændte selv en cigar og rakte Jonas en ogsaa. Han tog imod den og lagde den op i karaffelhylden over sofaen; men lidt efter betænkte han sig og tog den ned igjen.